Norwegian reviews:
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Noen få ganger kommer det album og artister som tar deg med storm! Dette er tilfelle her, selv om ordet storm kanskje formaner feil inntrykk av hvordan musikken er. For dette er så
nedstrippet og rolig som du kan få det, uten at ett sekund blir kjedelig. Det er soleklare jazzreferanser her, uten at man kan putte musikken i en reinspikka jazzbås. Det kan til tider minne om Norah Jones, men det er så utrolig mye
vakrere, og gjennom hele albumet blir du sittende i en herlig transe der du bare lar musikken skylle innover deg. Det behagelige låtmaterialet, Maritas forførende stemme, alt er med på å skape en stemning du nesten bare kan
drømme om. Dette må gripe gudenes interesse i live sammenheng! Be over dama, kjøp inn ei flaske vin, tenn noen stearinlys og sett på dette albumet. Du kommer garantert til å score. Eller om du lider av kjærlighetssorg, så er
dette et perfekt stykke musikk å deppe til. Valget er ditt. Men dette er en ordre: Kjøp!
Exact magasin
Elegant søndag
Det skal ikke så mye til for å høre at Marita Røstad er en skolert
jazzvokalist. Når det er sagt, er det likevel fint lite ved henne som føles
skoleflinkt og påtatt. For i tillegg til å være en teknisk finslepen
vokalist, klarer Marita Røstad å putte inn like store deler troverdighet og
personlig eleganse på sitt debut album.
28 år gamle Marita Røstad kan sies å være en singer/songwriter med begge
føttene godt plantet i et avbalansert jazzlandskap. Maritas stemme blir ofte
det bærende element på plata, som tidvis er forsiktig instrumentert. En kan
dra en forsiktig parallell til Susanna & The Magical Orchestra. Samtidig gjør
Røstads jazzbakgrunn, kombinert med hennes hang mot
singer/songwriter-tradisjonen og pop, at fans av Joni Mitchell kan finne mye
de liker i Silent Sunday.
Silent Sunday er en behagelig plate. Behagelige plater er ofte ensbetydende
med kjedelig. Men Marita Røstads gode låtskriveregenskaper, gjør at det
sjelden blir et tilfelle her. Med nakkehårteasere som "Sister, Rosalie" og
tittelsporet "Silent Sunday", samt den underfundige "I can see", hvor man
skulle tro at frøken Røstad hadde vært en tur innom Twin Peaks, er det ingen
tvil om at hun sitter på et betydelig talent. Finnes det rettferdighet i
verden, kommer Marita Røstad etterhvert til å smyge seg grasiøst forbi
majorselskapenes overprioriterte artister, og få den oppmerksomheten hun
fortjener.
Skum magasin
Hvilken debutant!
Slike debutalbum lages ikke hver dag! Marita Røstad har laget en i all hovedsak nydelig plate i grenseområdet mellom jazz og pop. Når sant skal sies bringer ikke Røstad med band oss inn i terreng vi ikke har vært i tidligere.
Likevel er dette nærmest uvesentlig, så overbevisende vakkert som resultatet uansett har blitt. "Silent Sunday" er en tittel som sier mye om hvilke stemninger det her er snakk om; late fridagmorgener hvor lite får forstyrre. Røstad
synger med en usedvanlig behersket, sval og temperert, men like fullt sterk stemme mens vakre porsjoner tilbakeholdt trompetspill, klimprende gitarer, klunkende rhodes-toner og slentrende komp setter farge til hennes begavede
komposisjoner. Med "Silent Sunday" legger debutant Marita Røstad fra seg et album som for fulle understreker at hun vil bli å regne med i lang, lang tid fremover. Her det bare en ting å gjøre; ta av seg hatten og gratulere!
Tønsbergs blad
Vakkert i crossoverland
Ut fra jazzlinja i Trondheim har det de siste 25 åra kommet usedvanlig mange talentfulle musikanter. Den 28 år gamle vokalisten Marita Røstad føyer seg elegant inn i rekka og debuten hennes bør få mange ører – i mange sjangre
– til å åpne seg.
Nå er det vel slik at talentet er utvilsomt når en vordende musikant kommer gjennom det trange nåløyet å bli tatt opp ved jazzlinja i trønder-hovedstaden. Det som skjer de åra de tilbringer der er det som er nesten oppsiktsvekkende:
Antallet originale stemmer vi blir presentert for når de er ferdige er enkelt og greit fantastisk.
Marita Røstad, født og oppvokst i musikk- og jazzmetropolen Torpa i Oppland, har allerede funnet fram til sitt eget uttrykk. Det betyr ikke at hun ikke kan eller bør gå videre, men stedet hun er på akkurat nå er et fint sted å være både
for henne sjøl og oss som får møte henne for første gang.
Røstad skriver alt materialet sitt sjøl og stortrives i et landskap som henter impulser fra pop, rock, country og jazz – og sikkert også andre sjangre. Hun legger ikke skjul på at artister som Tom Waits, Ane Brun, Joni Mitchell, Kaada
og Thomas Dybdahl er store inspirasjonskilder.
Hun er i besittelse av en varm og inderlig stemme og hun har noe å melde både med tekstene sine og måten å uttrykke seg på. Melodiene kler tekstene godt og med et empatisk band bestående av trommeslageren og
perkusjonisten Gard Nilsen, trompeteren Stian Omenås, bassisten Audun Skorgen og gitaristen Håvard Stubø – små solopartier er det også plass til og spesielt Omenås imponerer – har ”Silent Sunday” blitt ei aldri så lita perle.
Det er etter hvert svært mange om beinet innen dette landskapet og kvinnelige vokalister er heller ikke mangelvare. Likevel er det slik at talenter som Marita Røstad vil det alltid være plass til og i dette tilfellet snakker vi om et uttrykk
som kan ha internasjonalt potensial.
TV2 Nettavisen
Anbefales!
Mange har ventet på debutalbumet fra Marita Røstad som de siste årene har bygd opp forventningene gjennom flere konserter de siste årene, inkludert på DølaJazz. Så her er Marita med ti av sine egne sanger, akkompagnert av
eget Rhodes-piano, gitt ut på eget plateselskap. Med seg har hun også en håndfull yngre jazzmusikere som bidrar til et organisk, luftig og tidvis spennende lydbilde.
I likhet med blant andre Siri Gjerde har hun bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim. Om det er trangt i grenselandet mellom jazz, pop og rock for tida, er det mye som tyder på at 28-åringen fra Torpa som bor i trønderhovedstaden, er en
av dem som vil bli igjen stående etter debuten.
Som tittelen antyder, er ikke «Silent Sunday» musikk for en rocka kveld i festlig lag. Dette er mer smoothe saker. Her er det melodiene, klangene, stemningene som er viktige.
Om virkemidlene ikke akkurat er dramatiske, er det variasjon tvers gjennom plata - hele tida små detaljer som leder videre. Jo, det er følsomt. Men det bikker ikke over. Vi har nok bare sett starten fra Marita Røstad.
GD
Som balsam for sjelen
Den gode melodien
«Silent Sunday» er albumet for deg som vil ligge en hel søndag på sofaen, titte ut mellom gardinene og opp på himmelen og la tankene fly til en drømmeverden, mens du tar inn vare, varme toner fra høyttalerne.
Marita Røstad er den 28 år gamle komponisten og pianisten med den vakre stemmen som har laget albumet. Det karakteriseres lettest og mest presist med de stjålne ordene: «som balsam for sjelen».
Debutalbumet er et resultat av jazzstudier og samarbeid med gode musikere, og ikke minst inneholder det referanser fra Joni Mitchell, Tom Waits og Thomas Dybdahl.
Enkle og åpne arrangement, den gode melodien, et varmt lydbilde og behagelig instrumentering med varianter over rhodes, gitar, kontrabass, trompet, fiolin og perkusjon. Men aller viktigst: en autentisk stemme blottet for
etterarbeid med dubbing, auto-tune og andre effekter, gjør absolutt denne pop/jazz-plata verdt å bruke et par hundrelapper på.
Namdalsavisa
Etterlengtet debut
Marita Røstad lever opp til forventningene og leverer solid popjazz på sitt første album.
Vi har lenge ventet på solodebuten til Marita Røstad. Gjennom flere gode konserter og ep-utgivelse med bandet Velvet City i 2005, har hun markert seg som en delikat, følsom vokalist med en sjeldent godt utviklet melodisans.
Alt dette demonstrerer hun tydelig på «Silent Sunday», som har en rekke gode og markante låter. Tittellåten, «The Riddle» og «Little Girl» er tre av flere eksempler på Røstads evne til å lage enkle, nesten florlette sanger som
likevel ikke blir banale. Stort sett befinner hun seg trygt og godt innenfor pop-jazzen, men ved en anledning nærmer hun seg til og med country.
«Silent Sunday» går stort sett i ett og samme stemningsleie og hadde hatt godt av litt større variasjon. Likevel har de melankolske sangene kvaliteter som gjør at vi sjelden kjeder oss. Ved siden av Marita Røstads eget el-piano får
vi dessuten fine musikalske detaljer fra bandet. Særlig gitarist Håvard Stubø og trompetist Stian Omenås utmerker seg ved flere anledninger.
HØYDEPUNKT: «Silent Sunday» og «The Riddle»
Adressa
"Marita Røstad er blant de bedre av den nye generasjonen norske singer-/songwritere (...) Og hun avslutter med en fiks hilsen til Tom Waits i «Tom's Song», en svarsang til «Martha» (1973), der Waits ringer en gammel flamme –
«how's your husband? How's the kids?», og Marita svarer 35 år senere at hun er blitt skilt siden sist, barna har det bra, hun er blitt bestemor og tar gjerne en kopp kaffe. La oss håpe Tom Waits får invitasjonen."
Dagsavisen
"Maken til debutalbum!
Hun synger med en stemme så full av musikalitet og innlevelse at den smyger seg inn øret uten å møte noen motstand selv hos en anmelder som er litt sliten av den nesten uendelige rekken av CD’er med flinke norske
jazzsangerinner. Melodisk er det stor spennvidde, samtidig som plata framstår som en helhetlig produksjon."
Hamar Dagblad
"Vakkert og avslappende
Dette er musikk som kan gi en småstressede dag nytt og positivt innhold. Vakker stemme, behagelig musikk, smålyriske tekster og akkompagnement som smyger seg forsiktig rundt sangen. Fra spor til spor flyter det av gårde,
perfekt tilpasset en avslappet stund i godstolen."
Oppland arbeiderblad
Online Now!
